Inside Voice Outside Voice
Utstillingen ble vist ved Galleri21 i Malmø, 2012.
Jeg kjører langs den irrgrønne mosekledde kanten av et stup, en nedoverpløyende spiral av konsentriske sirkler fra bruddets topp på 250 meter over havet til bunnen som ender på -50 . Hele bruddet er 4 km langt og fungerer som en flytteplass der malm og gråberg blir sprengt, lastet og transportert til sine respektive destinasjoner. Veien nedover er bred som en motorvei, bygd på toppen av 150 vei-nivåer pakket inn under som en kransekake, og bærer 350 tonns trucker, pesende, brølende opp og ned bakken med fullt eller tomt lass. De beveger seg mistenkelig sakte, og noen ganger ruller steiner på størrelse med biler av lasteplanet og ned på veien. Arbeidet i gruven flyttes alt etter hvor geologene peker, slik at største parten av bruddet hele tiden ligger ensomt og alene uten synlig aktivitet. Det totale området er et enormt kompositorisk arrangement av bevegelig masse, planlagt og tilrettelagt i et labyrintisk mylder av veier, passasjer og nivåer for å flytte stein fra ett punkt til et annet. Når behovet for tilgang minker, slettes veiene gradvis fra landskapet og vokser tilbake til steinhauger like store som opprinnelige fjell, men med knuste kjerner og stor rasfare.
Det sies at man ser det man vil se, da kanskje med hentydning til tankens kraft og øyets sensur? Verden beveger seg parallelt med beskueren. Jeg står helt stille og ser et visuelt utsnitt, men så snart jeg flytter meg det minste grann, forvrenges alt til nye størrelser og organisering av elementer. Men vi har altså eksempler på at man(n) kan, i industriell masseforflytnings-sammenheng, generere det man vil i de hardeste og sterkeste av fysiske landskap. Vil jeg lage en ørken så lager jeg en, selv om jeg er i et sub-arktisk klima hvor ørkener er relativt ukjente geografiske fenomen. Jeg vil se på et krater på tross av at dette landet hverken har vulkaner eller meteorittnedfall. Jeg vil se på et plateau midt i et område hvor kuperte terreng med knaggende fjelltopper til beskuing eller bestigning står som dype verdier i den kollektive norske ånd. Jeg er en samtidig landskapsarkitekt, eller en miljøverner eller en gruvearbeider og jeg ser det jeg vil se. Et fjell som er millioner av år gammelt antar nye former fordi det eksisterer en mulighet for at et utsnitt kan brytes og forandres fullstendig når noe penetrerer det hellige Tetris-sanktum. Dette noe kan være blikket eller det kan være dynamitt. Som at ett sekund egentlig tok 5.000.000 år. Eller omvendt.
Og fjellet... det holder kjeft.
Det er natt. Jeg henger i luften i min pickup, framoverlent i setet med begge hendene klamret fast i rattet. Motoren hviner på vill tomgang for under hjulene finnes bare tomrom og det farer ut med oss, ut i luften, vi flyr høyt over gruvens dype avgrunn, der nede er det hard grå bakke langt der nede er det døden som venter, og radioen brøler “Du lesser 16 tonn, kva har du med kveld? På nytt ein dag eldre og djupare i gjeld. St. Peter ikkje kall meg når eg er feig, for Gruveselskapet sjela mi eig”...
Billyktene lyser så langt at de treffer andre siden av bruddet, kutter som harde kalde sverd gjennom mørket, og i det jeg svever slik med spinnende hjul og 16 tonn, skrur jeg på arbeidslampene på biltaket. De stråler hardt sideslengs og forvandler min nedferd til et 360-graders spektakulært skue. En bred sirkulær lysflate fullstendig omkranset av fjellvegger, og i midten henger en pickup hvor i det sitter ett enkelt menneske. Denne personen oppfyller alle sikkerhetskrav; bærer hjelm, briller og vernesko, og fører kjøretøyet i majestetisk stillhet over friksjonsløst underlag.
En flaprende duk av lys, understellet på en bil, på et beist, vinden som treffer bølgetoppene. Havets bunn er gråfarget. Jeg kan skimte, langt der oppe, noe som ligner en hval som må ha svømt til overflaten for å fylle lungene med eksos. Den har runde mønstrete gummifinner, og kaster en lang skygge gjennom vannmassene som til slutt faller ned i den omsluttende mørke gropen hvor jeg står og ser at det kommer bobler ut av nesen, mange små, men umerkelig pust, umerkelige hjerteslag fordi det er så stille. Skyggen kryper sakte langs havbunnen, som en voktende linje mellom her nede og hvalen der oppe, over noen skarpe steiner og ned en helling så slak. Jeg følger mens mine føtter klistrer seg til sumpete leire som sluker skosålene og inviterer seg selv inn bak tennissokkenes to striper. Hvalen hyler gjennom vannet, noe om 16 tonn!? Luftboblene fra nesen gjør en sving ut foran meg og leder mot en mørkere del av havbunnen, nedover mot noe som skinner og blinker, et mystisk tiltrekkende blinkende sølv, jeg er en kråke, jeg brer mine vinger, jeg flyr gjennom vannet i retning solens pil, flaksende pesende flytende svevende lander jeg på en merkelig form, en rusten gigant, er dette hvalens moder tenker jeg, er dette hvalens far? Er dette min far?
Den har avrundede, harde, firkantete former, noen søkk noen klosser og linjer hit og dit. Strimlende hakk langs beinene og et gjennomsiktig øye mot en sterk arm som kan løftes til månen. Det vokser mose på en stor boks, på hydrauliske sylindere og vindusviskere, en spake har rustet fast men en nøkkel står fortsatt i tenningen og jeg vrir den om og den brøler forsiktig sitt siste hostende pes at jeg må løfte steinen selv, det er mine steiner å løfte “jeg er mytologisk, jeg er urjafset fra fortidens råtne tann, glorifisér meg ei selv om jeg er stor, fordi du er av meg og større enn jeg noensinne kan bli. Rett deg i ryggen og kall på din mor!”
Luften fylles gradvis av en stinkende dinosaurisk ånde. Jeg kaller på min mor, jeg vet akkurat hvordan, men kan ikke huske at jeg noensinne har øvd. Skriket er en tenors drøm, et vindus knas og et isfjell gjennom jernskrog. Vannet begynner med ett å trekke nedover, dras ut av tanken jeg holdt fast i, jeg sloss, jeg sparker desperat mot strømmen mot hullet som suger tornadoen inn i seg selv, til en tørst jord, en ørken under bakken, et ensomt oljeutvinningshull som tvinger havet på besøk, drar det tilbake, og eier det. Jeg sloss jeg kjemper jeg ser ingenting og hører heller ikke noe mer fra min mor. Det blir igjen helt stille.
Pickup´en knuses mot bunnen av det menneskesprengte mørke krateret, mennesket kastes siklende, skrikende mot kupéens vegger mens blodet spruter ut av alle kroppslige stoller og orter, og mennesket dør og ligger livløst mot en hard og kald bakke. Grått og rødt i natten. Og masse masse røyk. I gruvens kontrollrom der alle telefonlinjer møtes løfter en vekter røret og spør sin overordnede: Skulle de skyte nå, midt på natta?
