Via Norske Fjell, del 3

Utstillingen ble vist ved KBContemporary i Oslo, 2022

I den sørlige delen av Rogaland, ligger det såkalte Anortosittmassivet, der man
finner enorme forekomster av svært verdifulle og ettertraktede mineraler. Lenge har gruveselskaper fra inn og utland jobbet med å kartlegge verdiene av disse forekomstene, noe som har ført til at man på folkemunne har begynt å kalle dette for “det nye Sverdrupsfeltet” med et tydelig nikk til oljerikdommen.

I årene mellom 1916 og 1965 var det full drift i Titanias underjordiske gruver i Storgangen på Sandbekk i Sokndal. Storgangen er det gitte navnet til en av verdens største forekomster av jernmalmen ilmenitt, også kalt Titanjern. Ilmenitt brukes i pigmentindustrien, og er råstoffet som utgjør Titandioksid, det hviteste hvite. Metoden for å omgjøre ilmenittkonsentrat til titandioksid ble oppdaget og utviklet på Sandbekk.

I dag er gruvedriften i Storgangen satt på pause, og bergverket Titania har flyttet til et annet område hvor fjellet brytes i dagbrudd med 24 timers drift. Hver ettermiddag klokken kvart over tre, detoneres drønnende sprengladninger som på få sekunder omgjør massivt fjell til grus og får hele bygda til å riste. Gråberget og jernmalmen graves deretter ut med gigantiske dinosaurianske maskiner med skuffer som tar 80 tonn pr jafs. Lastebiler med 6 dekk på 3-4 meter i diameter kjører og tipper steinen, enten på toppen av fjellene eller ned i grovknuseren, alt etter hva prislappen på lasten sier. Denne typen gruvedrift gjør irreversible inngrep i naturen, og etterlater store sår og fyllinger i landskapet som står i skarp kontrast til de nærmest urørte fjellområdene som omringer gruvene.

For 55 år siden, da driften foregikk for fullt i Storgangen, var utvinningsmetodene langsommere og kanskje mer organiske. Den underjordiske gruvedriften som foregikk her, har også etterlatt sår i landskapet, men på en litt annen måte.

Storgangen er en malmåre som ligger på skrå i dalen og liksom henger innover i fjellet som en lang svart kropp. Gruvegjengen - en gruppe hardbarkede dagskiftarbeidende Sokndøler, borret og ladet hullene for hånd og sprengte steinen stykkevis og delt. Etter at salva gikk av og fyren hadde lagt seg, ble steinmassen drevet nedover gjennom skrående tunneller. Fjellet ble traktet ut undenfra, og på denne måten ble det formet en dal i landskapet over gruvene. Den verdifulle ilmenitten og magnetitten ble fylt opp i vagger i en horisontal tunnel, og dratt ut i lyset av et elektrisk lokomotiv på smalsporede skinner. Dag ut og dag inn gled togsettet på sporet gjennom Dr Gustav Jebsens Stoll, og det knuste fjellet ble bare såvidt eksponert for solskinn før det raste videre ned i Kjeftknuserens nådeløse knas, med enorme kjettinger til å korrigere fallet.

Det som står igjen etter å ha drevet ut malm på denne måten, er en dal eller grop som strekker seg et par kilometer innover i landskapet, med stigorter og sjakter som går fra gruvene og opp i dagen. Landskapet er voldsomt og dramatisk, og likner til forveksling på motiver i 1800 tallets nasjonalromantiske framstillinger av Norske Fjell. Men hva er det som gjør utsikten så vakker, og hvem er den vakker for?

Dalen gjennom Storgangen er et farlig postindustrielt landskap som på nittitallet var et populært tilholdssted for eventyrlystne bedehus-tenåringer med lite å gjøre på fritiden. De kravlet rundt i ustabile steinrøyser og gruveganger, og gav den menneskeskapte dalen på Sandbekk det passende navnet De Fordømtes Dal.

14. januar 2021, ble det ropt Varsku Her! i lokalavisen Dalane Tidende om at Synkehull har oppstått på Sandbekk; altså potensielle livsfarlige trakter ned i et evig kvelende mørke. Gjennom hele verkets historie ble store mengder gruveslam eller avgangsmasse deponert i et dalføre ovenfor gruvene. I tiårene som har gått siden driften ble lagt ned, har denne sanden sakte men sikkert rent ned i gruvene, og synkehull har oppstått. De Fordømtes Dal er herved avstengt, med doble gjerder og skilt som leser LIVSFARE og SYNKEHULL I SANDEN!

Og nå, bak gjerdet og inn i dalen, er naturen fri fra menneskene. Både under og over bakken er det nå trærne, mosen, steinrasene, vannet og sandens tyngdekraftsutveksling, den langsomme oksideringen av malmen, dyrenes forsiktige ferdsel og fuglenes flappende vinger som regjerer. Dalen er avsperret og utvikler seg i all hemmelighet bak lås og slå - fram til markedet blåser i fløyta og samfunnet tar fram hakkene igjen.